Hjemkomsten

Det er en kald vinterdag i begynnelsen av mars. Jeg sitter på lesesalsplassen min i 9.etg til SV-fakultetet på Blindern. Utsikten utover Ullevål Hageby og trehusene i Moltke Moes vei er treffende. En av de kaldeste vintrene på mange år har vi i Oslo. Den er i ferd med å ta slutt. Enda godt. Det føles som om jeg kun har holdt meg innendørs siste ukene.

Det er nå gått en måned siden jeg flyttet hjem fra Brussel. Tiden i etterkant har føltes tom. Mørketiden og vinteren tærer på humøret mitt. I Brussel var det 10 grader, lyst og vårstemning da jeg flyttet derfra i januar. Slike abstinenser kommer når man merker trøttheten sige i mørketids-Norge og må spise sjokolade for å holde energien oppe.

Sakte men sikkert begynner hverdagslivet å få faste rutiner. To ganger i uken jobber jeg som journalist hos Minerva på kontoret deres i Akersgata. De resterende dagene er jeg på Blindern i jobben min på sentralbordet og på lesesalen i 9.etg for å arbeide med masteroppgaven min i statsvitenskap.

Leveringsfristen i november føles veldig langt unna, og mens jeg prøver å lage en plan på arbeidet mitt de neste 9 månedene, drømmer jeg meg bort.

Selv om jeg er heldig med å ha mye meningsfullt å gjøre i livet og er glad for å bo nær venner og familie igjen, kjenner jeg på en stillhet.

Hverdagen i Brussel er så langt unna. De varierte dagene på ambassaden og delegasjonen i Norges hus, med politiske møter, konferanser og mottagelser. En verden jeg følte meg hjemme i. Folk er spontane og kan gjerne møtes en øl etter jobben på kort varsel. I Norge går man i liten grad ut på hverdagene. Enkelte vil kalle det et sunnhetsfenomen, men i Brussel var det ikke snakk om å drikke seg full. Ett eller to glass vin en vanlig onsdag, så gikk vi hjem. I Norge er det en forventning om at skal man først drikke skal man dra det helt ut.

Hverdagene hjemme er i større grad grå og kalde. Jeg gleder meg til våren springer fram.

Enkelte vil kanskje innvende at 5 måneder i eksil ikke er lenge sammenlignet med et langt arbeidsliv. Men for meg har disse månedene vært helt avgjørende for videre planer.

Universitetene lærer oss mye, men det er mye vi ikke aner før vi kommer i arbeidslivet. Å anvende teoretiske problemstillinger er noe helt annet enn det virkelige liv.

Noe av det arbeidslivet har lært meg er hvor mye vi ikke vet og er forberedt på når vi står midt oppi nye problemstillinger.

Nye oppgaver vi må løse i det daglige. Kravene om å tenke nytt. Mange utfordringer man aldri kan forberede seg på fullt og helt.

Når jeg sitter her på lesesalen på Blindern og prøver å konsentrere meg, lurer jeg hele tiden på hvor jeg er om ett år. Hvilken jobb vil jeg begynne i når masteroppgaven er levert? Det er vanskelig å si. Men er det noe tiden i Brussel har lært meg, etter å ha møtt mange ulike mennesker på EU-delegajsonen, i det norske og internasjonale miljøet, er det at det var mange tilfeldigheter som gjorde at de til slutt endte opp i Brussel. Folk som knapt hadde studert noe knyttet opp mot EU, jobber i dag med dette hver eneste dag.

Kontaktnettverk og nye, uante muligheter kan dukke opp når som helst i livet, og vi må ta vare på de mulighetene vi får. Ting blir sjeldent som man tror.