São Paulo er den største byen i Sør-Amerika og Brasils finanssentrum. Med 19,6 millioner innbyggere (forstedene inklusive) er det den største byen jeg har besøkt noensinne. Merkbart? Ikke nødvendigvis, men det skyldes at vi av sikkerhetsmessige grunner ikke kunne ferdes i så mange av områdene. Og hvor mye tid har man når man bare har 4-5 dager der til rådighet?.
Jeg var en smule nervøs på å komme meg hit på egenhånd, ettersom Aurora skulle ankomme byen fra Cuiaba dagen etterpå.
Jeg hadde i forkant gjort en del research på trygge bydeler å bo i, ettersom det i Brasil kan være bare noen få meter mellom en trygg gate og en utrygg én.
I Centro ligger det høyhus og det jeg tror var sentralbanken i Brasil sitt hovedkvarter?! Uansett, ingen tvil om at São Paulo er Sør-Amerika og Brasils finansielle distrikt.
Valget av hostell falt på bydelen Bela Vista, like att med hovedgågaten Avenida Paulista. Passe sentralt med mye av sentrumskjernen i gåavstand. Noe vi senere har lært at er blant de mest fornemme strøkene i storbyen - men det så ikke akkurat slik ut da jeg ankom byen i mørket! Skal forklare hvorfor.
KLM-flyet fra Amsterdam landet på São Paulo Guarulhos International Airport en onsdag ettermiddag i starten av juni. Det var lyst og klokken var fem da jeg satte mine ben for første gang på latinamerikansk jord. Det er litt av en følelse å tenke at jeg nå har vært på samtlige kontinenter i verden! Om det så bare er ett land i både Europa, Oseania, Asia, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Afrika - vel, alle teller!
Klasseforskjellene er ikke like synlige i São Paulo som i Rio med favelaene og rikmannsstrøkene side om side, men på dette bildet kan man se finanstoppene i São Paulo som får skinnskoene pusset av gatearbeidere...
Flyreisen nedover gikk knirkefritt - bortsett fra litt turbulens da vi fløy over Atlanterhavet og sikkerhetslampen lyste i to timer. Herregud, jeg var så redd. Jeg er ikke særlig glad i langdistanseruter og greier aldri å sove på disse strekningene. Løsningen ble et ekstra glass vin for å bli mer søvnig, men det hjalp lite på turbulensen. Det endte opp med at jeg skrudde på noen action-filmer (!). Haha. Jeg som aldri ser på slikt følte det som best da turbulensen stod på. Heldigvis kom vi helberget gjennom det, og alt er glemt når man har landet trygt på bakken. Og selv om jeg ikke fikk noe særlig med søvn, var det vesentlig verre den gangen jeg fløy til New Zealand og Australia uten søvn, hvis flystrekninger er dobbelt så lange...
Bagasjen fikk jeg raskt, pengene - brasilianske rehais - hadde jeg tatt ut på forhånd på Gardermoen. Brasil er også visumfritt for nordmenn å reise til i opptil 3 måneder (?), veldig deilig så man slipper å styre med visumsøknad, slik jeg for eksempel måtte til Australia.
Oppholdsrommet på hostellet vårt Pousada dos Franceses i São Paulo-bydelen Bela Vista.
Da jeg kom ut av flyplassen og skulle praie en taxi til hostellet var det plutselig blitt mørkt! Klokken var så vidt seks, men med vinter i Brasil var jo ikke dette helt overraskende og jeg ble dobbelt overbevist om at det var riktig å ta en taxi til hostellet.
Dessverre havnet vi midt i rushen, men taxituren tok ikke mer enn tre kvarter.
- Voce fala portugues? HÆ?
Jeg skjønte straks at han ikke kunne engelsk, men forstod ikke det helt med en gang. Og tilbake måtte jeg innrømme at mine portugisiskkunnskaper var lik null. Jeg snakker litt fransk og kjenner noen spanske ord, men portugisisk? Og dette var jo et hostell! Og Aurora, som har bodd i Brasil og snakker språket flytende, var langt unna.
Og det var tydeligvis ikke så mange i umiddelbar nærhet som kunne engelsk heller da jeg skulle sjekke inn. Det hele endte med at han måtte chatte med en kompis på Messenger som kunne engelsk, som måtte oversette for han for å bekrefte opplysningene mine. Haha! Men det ordner seg.
Det hele endte nokså greit. Og heldigvis bodde jeg på rom med en amerikaner og en tysker som begge hadde samme problem som meg at de ikke snakket et ord portugisisk, og hadde reist mer rundt i Brasil.
Noe av det jeg liker så godt med å bo på hostell er at du blir kjent med andre folk fra hele verden. I tillegg til at det er rimeligere og du sparer penger på å dele rom med tre andre, får du også masse gratis med på kjøpet: bekjentskaper og ikke minst gode tips og råd fra andre reisevante mennesker du kan utveksle erfaringer med. Gudiebøker er for eksempel ikke ærlig på hvor det er trygt å ferdes. Ikke minst var det veldig greit med tanke på de sikkerhetshensynene man må ta i en storby som São Paulo.
Jeg ble en smule engstelig da den amerikanske backpackeren kunne fortelle meg at av alle de byene hun hadde reist i gjennom Brasil den siste måneden var São Paulo “by far the most doghy city”. Rio var hennes klare favoritt (noe jeg forstår selv etter å ha besøkt begge). Javel, ja. Da var det bare å glemme og komme seg ut av døren kl 19 om kvelden i nabolaget, det var jo så mørkt. Skulle vi virkelig ikke kunne være ut etter kl 18? skrev jeg på Instastory.
En venn av meg svarte meg og sa at jeg burde komme meg opp tidlig om morgen og heller prøve å få mest mulig ut av dagen før mørket legger seg.
Og slik ble det.
Mye av São Paulos gamleby ble jevnet med jorden og erstattet av moderne skyskrapere... usikker på hvorvidt det var en god idé...
Første dagen i São Paulo, altså på egenhånd, bestemte jeg meg for å utforske til fots. Så lenge det var lyse dagen ville det nok være trygt å ferdes i sentrumsnære områder - trodde jeg… Som turist er man jo en smule naiv, uansett hvor mye man har lest seg opp på strøkene er det ikke akkurat i guidebøkene det står noe om hvilke områder man skal unngå.
Jeg gikk mot Centro, der den store katedralen står. Og jeg bare vandret og vandret, gatelangs, fullstendig tatt av alle de høye byggene, de skitne fortauene, gatelivet av travle mennesker og ... nevnte jeg luften? Det er først når man er i en storby langt borte på andre siden av jordkloden man skjønner at man kommer fra et land langt i nord der luften er frisk. Selv om Oslo har blitt dømt i ESA for dårlig luftkvalitet, er det noe helt annet i store deler av verden.
Jeg gikk og gikk, og retningssansen min fikk testet seg skikkelig. Hva skulle man gjort uten Google Maps?!
Etter vandringen i Centro tok jeg turen til Parque Ibirapuera lengre sør i byen. I denne parken var det nokså dødt, men det har nok sammenheng med at det i juni er midt på vinteren i Brasil og 15-20 grader ikke er nok til å få folk til å henge i parken i timevis.
Parque Ibirapuera - en grønn perle som er et must å besøke i en storby som São Paulo. Da jeg hadde valset gjennom sentrum i regnet, tittet endelig solen frem da jeg ankom parken. Perfekt fotolys!
Municipal Theatre of São Paulo er det gamle teatret i São Paulo, som ble bygd og designet av italienerne, som i stor grad hadde latt seg inspirere av Paris.
Da Aurora ankom samme kveld, bestemte vi oss for å dra til det gamle teatret Municipal Theatre of São Paulo, hvor vi fikk en innføring i São Paulos historie. Vi fikk en lang lekture av en kunsthistoriestudent som var veldig god i engelsk.
Den engelske guide-turen var gratis, og selv om det var mye kunsthistorie, var det også en veldig fin måte å bli kjent med byens opphav, som i sin tid. I São Paulo by og delstaten (med samme navn) er innbyggerne hovedsaklig etterkommere av italienere, tyskere og japanere - i tillegg til portugiserne som opprinnelig koloniserte Brasil, som fikk sin uavhengighet i 1822.
Ifølge guiden ble mye av São Paulos gamleby revet og erstattet med moderne skyskrapere. Moderne er kanskje feil ord, i mine øyne lignet de gamle østblokker og ikke særlig pen arkitektur. Men dette teatret var altså et hederlig unntak, og imponerende hvordan brasilianere innvandret fra Europa la så mye innsats i få bygget et teater som skulle ligne operahusene i Paris og Milano.
Vi fikk omvisning av en dyktig engelskspråklig guide inni Municipal Theatre of São Paulo. Mye av byggverket ble fraktet med båt fra Europa til Santos, deretter med tog videre til São Paulo. Byggingen startet i 1903, og teatret stod ferdig i 1911.
Se nøye på dette bildet. Som illustrerer den motsatte kontrasten mellom hvite og svarte i Brasil, som 130 år etter at slaveriet ble avskaffet i 1889, fortsatt bærer preg av enorme klasseskiller. Bildet er fra Museu de Arte de São Paulo.
Ikke et uvanlig syn av en enebolig i det fornemme strøket Bella Vista i São Paulo. Bare de privilegerte har råd til hus med høye murer eller leilighet med vakter ved inngangen - mens de fattigste bor i favelaer, slumområder uten innlagt vann og strøm.
Den siste dagen vår i São Paulo hadde vi bare tenkt til å traske litt rundt i byen og shoppe. Gå på kunstmuseet Museu de Arte de São Paulo i Avenida Paulista. Det viste seg at vi fikk en gledelig overraskelse da vi kom hit en søndag formiddag. De hadde nemlig bilfrigate på dagtid! En herlig opplevelse. Vi gikk rundt og folk var i så godt humør. Så mye liv og glede. Folk gjorde alt mulig og vi observerte yogatimer, demonstrasjoner, musikanter, m.m. Og det var et stort bruktmarked hvor vi fant masse fint (men ikke hadde plass til å ta med oss i sekkene)...
Yoga på en alminnelig travel handlegate på en søndag i São Paulo!
Fantastisk!
Note to self om São Paulo:
Det er ikke Brasils peneste by, således ingen stor turistby. Skal du til Brasil som turist og vil se noe riktig eksotisk, er nok Salvador og Rio heller å anbefale.
De snakker ikke så godt engelsk her, men de forstår ofte litt på restauranter og hoteller, og er flinke på å lete etter andre som forstår.
Ta taxi fra flyplassene, og sørg for at du får betalt på forhånd.
Rundt om i byen: ta Über eller taxi. Førstnevnte er klart det rimeligste og veldig trygt da sjåføren har ratings. Buss ville jeg ikke anbefalt her, og særlig ikke etter mørket.
Legg igjen verdisaker hjemme (armbåndsur, smykker) og ha mobilen så lite synlig som mulig, særlig hvis du ferdes i folketomme områder. Jeg ble jo nesten ranet for mobiltelefonen min i Centro-området en søndag ettermiddag av en liten gutt på sykkel, men Aurora var snar til å legge ned hånden før han fikk prøvd seg. Vi så derimot at gutten lykkes med å rane en annen turist ved å nappe iphonen mens den ble brukt til å tas bilde med. Skummelt, men dessverre ikke uvanlig at fattige barn fra favelaene kommer inn til de sentrumsnære storbyene for å stjele...Noen minutter senere klarte den samme gutten å rane Iphonen til en mannlig turist nesten rett foran øynene på oss.
På samtlige av restaurantene vi spise på i São Paulo var tips (“service charge”) inkludert i regningen. Derfor kan du stort sett droppe tipsen (sjekke regningen).
Unngå sentrumsområdet Centro- på kveldstid og på søndag ettermiddag når butikkene er stengt. Mye uteliggere og narkomane som ferdes i disse områdene og kan være klare til å rane deg. De kan ha kniv eller våpen.
Når det er midt på vinteren og det fort blir mørkt - prøv å få med deg så mye som mulig på dagtid, gjerne i områder som kan være litt farlig å ferdes i om kvelden.
Få med deg bilfri søndag på hovedgaten Avenida Paulista! Dette er som São Paulos Wall Street, og forvandles til yrende folkeliv på dagtid søndager, med markeder, yogatimer, demonstrasjoner, gatemusikk, m.m. For et liv!
Parc Ibirapuera er absolutt verdt et besøk! Ligger ved det fornemme strøket xxx sørvest i byen, og kan minne om Central Park (sier jeg, som aldri har vært i NY…
Overraskende mange steder i Brasil tok VISA-kort. Ja, faktisk mer enn hva jeg erfarte da jeg bodde i Brussel. Så ikke bær med deg altfor mye cash.
