En fridag til refleksjon

I dag er det 1.november og jeg har faktisk fri en helt alminnelig allehelgensonsdag. Ja, for det er faktisk en offentlig helligdag her i Belgia og EU-delegasjonen er intet unntak. Har vært litt tregt med blogginnlegg her på siden. Jeg fant etter hvert ut at jeg heller ønsker å skrive lengre, gjennomtenkte innlegg med en klar vinkel og budskap, heller enn mange små underveis. Det er nok årene som journalist som har preget meg i at jeg ønsker å levere kvalitet heller enn kvantitet.

En eventyrlig europeisk drøm som vil vare i fem måneder av mitt liv. Jeg nyter hver dag så mye som mulig og tenker minst mulig fremtid.

Nå vel. Jeg tenkte opprinnelig at jeg burde utnytte denne sjeldne fridagen midt i uken til å utforske Belgia mer og dra på dagstur til en av deres byer. Men jeg slo etter hvert tanken fra meg. Jeg er en person som liker at det skjer mye og gjerne vil at all tid til overs skal brukes til å utforske noe nytt - men slik trenger det ikke alltid være. Vel skal jeg faktisk drikke vin med mine traineekollegaer på Place du Châtelain i kveld, men før den tid skal jeg nyte å ha fri, gi rom for å reflektere og bruke tid til å skrive. For meg er skriving herlig avkobling, der jeg lar tankene flyte fritt og skriver ned alt av ideer og analyserer bredt rundt meg.

Etter to måneder i denne jobben har jeg fått oppleve utrolig mye på kort tid. Møtt mange av de mektigste personene i Norge som må pleie kontakten med Europa tett. Jeg får flere meldinger fra folk privat og i sosiale medier, med stor begeistring over alt det morsomme jeg får oppleve som praktikant. Jeg har møtt fire statsråder etter at jeg kom til Brussel og fått skrive flere tekster (med god hjelp fra mine sjefer) til Regjeringen.no. Jeg har fått oppleve hvor raskt embetsverket i Norge omstiller seg ved statsrådsskifter, en meget spennende prosess å følge. Jeg bor i en by med kort avstand til flere europeiske perler. For to uker siden var det Amsterdam, neste helg blir det en ny reise, og togturene tar bare et par timer. Så ja. Det er et veldig spennende liv. Visst er jeg privilegert, jeg vet det. Samtidig skal det sies at dette varer bare en ørliten begrenset periode av livet. I februar skal jeg tilbake til Oslo og skrive masteroppgave i statsvitenskap. Jeg må ta opp noen eksamener og legge bort mye av det aktive livet jeg lever nå. Jeg må forlate noen veldig spesielle mennesker i Brussel som har betydd utrolig mye for meg. Masteroppgaven blir et slit, fordi jeg virkelig har fått sansen for arbeidslivet og egentlig bare vil fortsette å jobbe med det jeg gjør. Men oppgaven er enormt viktig for meg og noe jeg akter å bruke all min tid på for å fullføre. Og deretter kommer det en periode med mye usikkerhet, ja, kanskje noen måneder med arbeidsledighet slik en del nyutdannede erfarer. Spare til egen bolig blir satt på vent når jeg kun lever på stipend her i Brussel. Med andre ord: mange utfordringer ligger rundt hjørnet og venter på meg. Jeg vet jeg er heldig nå og lever i en slags forelskelsesrus om dagen hvor det er lett å miste seg selv.

Visst var det stort å få møte statsminister Erna da hun besøkte Brussel for noen uker siden. Antakeligvis det eneste personlige møte jeg vil oppleve å få med en statsminister i livet.

Da LO- og NHO-sjefene Hans Christian Gabrielsen og Kristin Skogen Lund besøkte Brussel forrige uke for å tale om det nordiske trepartssamarbeidet sammen med statssekretæren til arbeidsminister Anniken Hauglie, fikk jeg ansvar for å ta bilder og skrive om besøket. Her fotograferer jeg dem sammen med vår EU-ambassadør Oda Sletnes på Norway House.

Mens jeg i skrivende stund sitter og nyter en herlig Cappuchino med Macen min på stamkafeen Belga her i Flagey, tenker jeg mye hvordan det å bo i dette området får meg til å beholde bakkekontakten. Ixelles er en internasjonal bydel med en multikulturell atmosfære. Det oser av liv fra alle kanter. På Cafe Belga er det alltid fullt med mennesker i ulike aldre, like gjerne et eldre ektepar, en ung student foran laptopen, en stor vennegjeng av unge voksne som like gjerne drikker øl til lunsj og caffe latte-skravlende småbarnsmødre med barnevogner.

Jeg er glad jeg har valgt å bo her, da jeg føler det gir meg en følelse av det vanlige urbane livet jeg er vant med i Oslo, der mangfold og gateliv står sentralt.

På Cafe Belga kan jeg trekke pusten og kjenne på det "vanlige folkeliv" i Brussel og Flagey.

Mangfold står absolutt sentralt i Brussel, men på en litt annen måte når det gjelder å være i EU-boblen. Vel er alle fra ulike verdenshjørner, men de har også veldig mye til felles når det gjelder mektige posisjoner.

Brussel er og blir en by for de mange privilegerte og høyt utdannede mennesker, hvor mange har flere år fra universitetet bak seg. Godt reisevante og gjerne språkmektige. De jobber gjerne i en EU-institusjon, et utenriksdepartement eller som lobbyist i en av de mange selskapene, NGO-ene eller regionkontorene som befinner seg i Brussel. De jobber i området rundt Schuman, Trône eller ved Louise.

Dresskledde, pent sminket og klippet, i høye hæler og med vesker verdt flere tusen. Ok, nå overdriver jeg litt, men poenget her er å illustrere at når du lever i en verden fylt med folk som ligner deg selv og ofte går på møter, konferanser eller seminarer hvor bordet alltid er dekket, vinglassene fylles på av kelnere og makroner og kanapeer er standard til lunsj, er det lett å miste bakkekontakten med den virkelige verden.

Og for å understreke: jeg er selv en del av denne boblen, sammen med mange av de hyggelige kollegaene mine. Også innad der snakkes det om at det kan bli mange overfladiske settinger der det serveres lekker mat, men som det jo må gjøres i diplomatiet fordi man skal representere sitt land på best mulig vis. Og bare for å si det: disse menneskene jobber hardt og det er lange dager for å forberede seg til møter og viktige arbeidslunsjer. Det ligger mye tid og arbeid bak.

Selv en EU-parlamentariker og ihuga Brexit-forkjemper Nigel Farage har jeg sett på kort avstand. Da EU-delegasjonen besøkte Europaparlamentet for noen uker siden tok vi heisen med briten som ønsker at EU skal avvikles.

Men det underliggende spørsmål er likevel: hva gjør det med en by hvor så mange mennesker mennesker lever på denne måten? Hva gjør det med muligheten til kontakt med mennesker som ikke lever på toppen her? Som ikke deler interessen for politikk og har begrenset språkkunnskaper? Brussel er en by for de privilegerte, men også her finner du tydelige klasseforskjeller. Det er tiggerne som ofte sitter ved minibankene ved der jeg bor i Flagey eller på jobben når jeg trasker mot Schuman. De står eller sitter der med koppen, snakker et språk jeg ikke forstår og som regel bare går jeg rett forbi. Jeg greier ikke å se dem i øynene. Jeg lukker øynene for fattigdom som jeg ikke vil at skal eksistere. Men det gjør det, uansett hvor hardt de mange menneskene i Brussel som jobber for å gjøre Europa til et bedre sted. Selv om de mindre velstående EU-landene mottar betydelig med støtte til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller er det ikke alltid denne støtten når frem. Fattigdom er komplekst og politikk rammer folk ulikt.

Det er naturlig at fattige trekker mot byer der de vet det er penger å hente ved tigging, som i Oslo og i Brussel. Det er både hjemløse, papirløse asylsøkere og romfolk. De velger å sove utendørs i noen av parkene i de litt mer utfordrende områdene av Brussel, men der rapporteres det i lokale medier at politiet jager dem vekk. Noen har valgt å sove ute, som på et gatehjørne like ved der jeg bor i Flagey. Når jeg ser dem hver dag på vei til jobb tenker jeg at selv om vi finner det ubehagelig å se at disse menneskene lever et mindre privilegert liv enn oss, er øyekontakt og kanskje en euro i koppen en gang i blant noe som ikke koster oss for mye. Noe som kan gjøre en enorm forskjell en dag eller to i livet, selv om det ikke løser alle verdens problemer politikerne jobber parallellt med å fikse.

Det hyggelige kollektivet mitt i Rue du Serpentin 37 - her fotografert sist søndag da vi fikk spiste treretters middag bestående av røkt laks, and og sjokoladeis med crunch.

Til slutt må jeg legge til hvor evig takknemlig jeg er for å bo i det kollektivet jeg har flyttet inn i. Åtte personer fra syv ulike nasjoner er virkelig en berikelse å komme hjem til i hverdagen. Vi utfyller hverandre på mange ulike måter og har også blitt flinke på å gjøre sosiale ting sammen. Som da jeg lagde fårikålmiddag til italienerne da lillebror kom på besøk for et par uker siden og hadde med kjøtt fra Norge. Eller da Virpi fra Finland, som også er utdannet kokk, lagde en treretters søndagsmiddag til oss. Eller da vi feiret 26-års dagen min med kake og Martini 11.oktober. Sammen med mine norske traineekollegaer er de blitt min internasjonale vennekrets. Å komme hjem til dem hver dag er en trygghet og avkobling jeg er glad for å ha.

Så det. Jeg lever livet her, men her var et forsøk på å klype meg selv i armen og minne meg på hvor viktig det er å trekke pusten en gang i blant og se hva man har i livet. Og ikke glemme det man ønsker å gjøre i livet. Selv om jeg ikke alltid tror på at vi bare lever en gang, velger jeg å leve etter det når jeg vet at jeg nå bare har igjen halvparten av tiden min i Brussel.