Et nytt utenlandseventyr står for tur

Avslag i 2014, men i 2017 ble endelig praktikantstillingen i Brussel min! Hvordan greide jeg det?

(Dagbok-innlegg, skrevet 7.april 2017)

I dag er det én uke siden jeg fikk den gledelige meldingen fra UD. Det var den siste dagen i mars, og jeg skriver dette nå en uke senere fordi jeg knapt kan beskrive den følelsen jeg satt igjen med, en blanding av sjokk, surrealisme og en stor porsjon lykke. Hele søknadsprosessen har vært svært nervepirrende. Å søke en jobb du har slik innigranskauen-lyst på er krevende mentalt. Du vet det er mange søkere, du vet konkurransen er stor, samtidig som du prøver å si hvorfor du er en kvalifisert kandidat, som prøver å skille seg ut i søknadsbunken. Jeg var tre av nærmere 90 søkere som fikk stillingene. Det hadde jeg ikke trodd var mulig, men dette har omsider fått meg til å tro at det er mye som er mulig bare man aldri gir opp sine drømmer!

Jeg skal begynne å fortelle hvordan det hele egentlig begynte, men først: hva er det jeg egentlig skal? Jo! Jeg skal flytte til Brussel for å bli praktikant ved Norges faste delegasjon til EU! Det er helt utrolig, og kan karakteriseres som en stor personlig seier. Jeg fikk avslag på samme stilling høsten 2014, men nå har endelig drømmen gått i oppfyllelse! Jeg har fått mange jobbavslag det siste året, og skal være ærlig på at det har tært på selvtilliten når man har jobbet så hardt for noe man ønsker. I fjor søkte jeg vel 10-15 stillinger, var på jobbintervju til seks av dem - og alle ga avslag. Jeg husker spesielt inngangen til påskeferien i fjor, da jeg fikk telefonen fredagen før palmesøndagen. Arbeidsplassen jeg hadde søkt meg til virket så spennende, miljøet energisk og tonen på intervjuet hadde vært så fin. De hadde virkelig vist stor interesse for meg og jeg fikk umiddelbart en følelse av at der ville jeg passe inn. Og da de valgte å ringe meg måtte det jo bety gode nyheter! Eller? Men nei. "Beklager at det har tatt så lang tid, men nå har vi endelig fått lagt kabalen og satt opp vaktlistene for sommeren, og det ble dessverre ikke deg. Ja, du hadde veldig fin CV og sånn og ja ....". Ordene var tomme. Jeg kjente skuffelsen for nok et avslag svi ekstra, for det var jo dette jeg virkelig ville. Jeg følte meg ubetydelig og det føltes som all innsats jeg hadde lagt ned i studier og frivillig arbeid ikke nyttet. Men nå kan jeg endelig føle at ja, det nyttet in the end! Gi aldri opp vil mange karakterisere som en klisjé, men det er faktisk sant! Men vi snakker så lite om i dag om de avslagene vi får, men ofte om seirene våre. Hvorfor ikke fortelle om begge deler for å vise hvor mye livet går opp og ned?

Veien til i dag Jeg begynte å blogge for første gang da jeg var utvekslingsstudent ved University of Winchester i England: http://margreteiengland.blogg.no/

Fire år senere er jeg klar for å flytte ut igjen, denne gangen til Europas hovedstad Brussel og jammen har jeg ikke tenkt til å blogge litt herfra. Jeg skal bo i en by der mange viktige politiske avgjørelser fattes. Her ligger hovedkvarteret til EU-kommisjonen, Det europeiske råd, Rådet og NATO. Men hva har jeg gjort imens siden jeg i desember 2013 kunne fortelle at eventyret hadde tatt slutt og jeg var klar for praksis i Adresseavisen i Trondheim? Jo, turen gikk til Trondheim. Her hadde jeg praksis i politikk- og økonomiavdelingen i Adressa-bygget som den gang lå på Heimdal, 20 min sør for byen, oh feels like old times! Selv om jeg trivdes utrolig godt i Trondheim, med skjønne kollegaer i Adresseavisen og humoristiske trøndere som er så varme og inkluderende, lokket statsvitenskapstudier i Oslo mer. Jeg har studert ved Blindern i nærmere tre år nå, og tatt enda en bachelor og snart fullført førsteåret på master. Jeg har vært aktiv i arrangementsforeningen Kulturutvalget, som debattredaktør og nå ansvarlig redaktør. Politisk interessert som jeg er har jeg tatt Civita-akademiet med forelesninger i politisk filosofi og gått på European Summer School i Praha. Jobbet som journalist av og på, ved siden av studiene. Til sammen har jeg studert seks år på universitetet, og selv om jeg har hatt praksis som regnes som studiepoeng, vil oppholdet i Brussel bli den første gangen jeg tar permisjon fra studiene mine. Men det gjør ingenting. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg vil skrive masteroppgave om nå, så oppholdet i Brussel blir definitivt en måte å finne ut av dette på, ettersom jeg nærmest med sikkerhet vet at jeg vil skrive om noe innen Norges relasjon til EU. Men det er faktisk ikke første gangen jeg flørter med Brussel.

Jeg søkte for første gang om praktikantstilling høsten 2014, hvor jeg også ble innkalt til intervju. Journalistbakgrunnen var nok mye av årsaken, og her hadde jeg mye praktisk erfaring å vise til som vil komme til nytte, da praktikantstillingen innebærer mye informasjonsarbeid. Men da hadde jeg bare studert på Blindern et par måneder, EU-kunnskapen var svært begrenset, noe som også ble avslørt på telefonintervjuet, som forresten skjedde på et slitent hotellrom i Shepherd´s Bush, London, sent i oktober 2014. Jeg husker det som det var i går da de ba meg forklare de sentrale organene innad i EU og jeg rotet det til med Rådet, kommisjonen, parlamentetet, EU-rådet og det som var. "Nå blander du veldig her," sa en av de som intervjuet meg, og jeg kunne ane tvilen deres i stemmen om at det ikke akkurat gikk min vei.

Uken etter fikk jeg jobbavslaget, men bestemte meg for at det ikke skulle bli siste ord sagt. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg fra tiden i England, ble jeg overbevist der om at jeg ville studere statsvitenskap etter endt journalist-bachelor for å utvide kunnskapshorisontene. Selv om overgangen fra den praktiske journalistikkutdanningen til den teoretiske statsvitenskapen var et større sjokk enn overgangen fra vgs til universitet, ble jeg straks forelsket i faget. Statsvitenskapen er et bredt politisk fagfelt, som i tillegg til politikk innebærer snev av jus, historie, økonomi og filosofi. Selv om det er krevende faglig sett, er det utrolig inspirerende når man greier å knekke vanskelig faglige koder. Det ble enda en bachelor. Og etter å ha tatt flere fag om EU og komparativ europeisk politikk, var jeg fast bestemt på å søke meg til delegasjonen i Brussel igjen. Da jeg tok Civita-akademiet vinteren 2016 hadde omlag halvparten av deltagerne vært praktikanter ved ambassader i utlandet, og alle kunne anbefale erfaringen på det varmeste. Jeg ble straks overbevist om at jeg måtte søke igjen, men jeg ville først komme i gang med masterstudiet.

Avslagene - det er motgangen som gjør oss sterk! Å få stillingen i Brussel kan jeg i stor grad takke Karrieresenteret ved UiO for, selv om jeg ikke benyttet meg av dem fullt så mye i forbindelse med akkurat denne søknaden. Jeg har gjennom årene på Blindern deltatt på flere kurs i regi av dem. De er svært flinke til å gi råd og tilbakemelding på oppbygging av søknad og CV, samt tips om hvilke spørsmål som har vært vanlige å få på intervju. Jeg har sikkert skrevet nærmere 30-40 jobbsøknader de siste to årene, og uten å skryte vil jeg påstå at jeg er blitt svært dreven i dette. Øvelse gir mester, jeg har blitt innkalt til mange intervju, men derfra har det ofte stoppet opp. Altså, fått svar på søknader, men avslag etter intervjuene. Hvorfor? tenkte jeg. Er det noe galt med meg? Hva gjør jeg feil?

Det spørsmålet tror jeg vi mange ganger stiller oss. Selv om vi føler at vi har gjort et godt intervju er det ikke alltid det går veien for oss. Men det bør ikke bety at det er noe galt med oss. Selv om du er en god kandidat, kan de ha en kandidat som er noe bedre; mer erfaren, mer motivert, eller kanskje akkurat deres bakgrunn passer best inn der og da? Jeg tror ikke vi bør ta jobbavslag så personlig. Vi er et nummer i en stor bunke søknader, og ikke alle kan få jobben. Jeg husker jeg for en tid tilbake siden så på Skavlan, der den kjente svenske Hollywood-skuespilleren Alicia Vikander snakket om nettopp dette. Hun hadde gjort braksuksess i Skandinavia og flyttet til London for å prøve filmlykken. Hun sendte ut masse audition-videoer til ulike castingbyråer og regissører. Hørte aldri noe, måtte ringe opp for å mase og vise seg frem flere steder. Masse avslag her og der, fordi folk kjente henne ikke. Kanskje var hun ikke flink nok til å vise potensialet sitt eller hva hun kan? I fjor vant hun Oscar for beste kvinnelige birolle i "Den danske piken". Det løsnet til slutt for henne, og det gjør det for mange, fordi vi lærer av våre feil og lærer om hvor vi kan forbedre oss.

Å eksponere seg selv til noen du ikke kjenner er krevende. Skandinavier er beskjedne skapninger, vi har ikke den anglo-amerikanske performance-stilen som er flink til å fronte seg selv og sine kvaliteter. I 2014 greide jeg ikke å påstå at jeg var en bedre kandidat enn de andre da jeg søkte praktikantstillingen i EU. Veien dit til å tro på at jeg var en sterk kandidat har vært lang, men gradvis har jeg blitt komfortabel med å si at ja, jeg er kvalifisert og en sterk søker fordi jeg kan det og det og dét! Modenheten tror jeg merkes. Før var jeg så ydmyk og beskjeden at jeg ikke greide å snakke meg selv frem, men det er nok litt forandret nå. Jeg er en annen person når jeg har fylt 25 enn 23 år. Jeg er voksen og mer trygg på det jeg kan - og ikke kan. Jeg har oppsøkt ulike arbeidsfelt og begynt å få en forståelse om hvor jeg trives best. En slik selvinnsikt tror jeg ble avgjørende til slutt. Å kjenne sine sterke sider og fronte motivasjonen sin tror jeg skinte ut. Ja, hvordan?

Nervepirrende søknadsuke Jeg hadde ikke fortalt om søknadene eller at jeg ble innkalt til intervju til noen. Dels fordi jeg står midt i et verv, og dels fordi jeg føler jeg få mer ro rundt meg i slike situasjoner der jeg bare trenger å fokusere på meg selv. Når jeg forteller om jobbintervjuer, merker jeg forventningene i taket stiger hos enkelte, og det går bare utover konsentrasjonen min. Tilbake til søknaden: etter å ha sendt søknader til praktikantstillinger i Brussel, Praha, Strasbourg og London, fikk jeg først svar fra Brussel om et telefonintervju. Det skjedde en tirsdag morgen, og helgen før tilbrakte jeg på Lillehammer hos en god venninne, der jeg på toget tok meg god tid til å lese Karrieresenterets faste spørsmål man ofte får på intervju. I tillegg brukte jeg god tid på å forklare EU-organene på en kortfattet og lett måte, om deres funksjon i EU, lovgivende, utøvende, dømmende makt.... Akkurat dette spørsmålet jeg hadde feilet på ved forrige gang og som satt ferskt i minne. Denne gangen skulle jeg søren meg ikke la dette ødelegge for meg! Tirsdag morgen sto jeg opp tidlig, lagde meg en, to og tre kaffekopper fra Nespresso-maskinen, øvde meg på å fortelle ting om meg selv osv. De hadde sagt intervjuet kom til å vare i 45 min, så her var det mye jeg måtte øve på.

Så ringte det. Kl 10 var det en hyggelig dame i andre enden og hennes kollega som snakket til meg og informerte om hva praktikantstillingen ville innebære. Første spørsmål ut var hvorfor jeg var den beste kandidaten til stillingen. Dette hadde jeg ventet på, og la ut om å fortelle om utdanning, erfaring, motivasjon og personlige egenskaper. Alt dette var bankers, men det spørsmålet jeg grudde meg mest til var å forklare EU-organene, fordi jeg var redd lett kunne blande sammen disse i nervøsitetens tilstand. Men så sa damen i den andre enden: "Ja, da har vi ikke flere spørsmål til deg." Det var gått 20 minutter. Var vi ferdig allerede? Det skulle da vare dobbelt så lenge! Hva? tenkte jeg. Hvordan var det mulig "Er det noe mer du vil tilføye?" spurte de så. "Æææææ, " stønnet jeg. "Jeg hadde jo forventet at dere skulle grille meg om EU!" Da lo de godt i den andre enden. Vel, de hadde jo bedt meg om å analysere den politiske situasjonen i Europa, noe jeg hadde gjort enkelt og greit, dette er jo temaer jeg diskuterer hver uke med medstudenter. Men utover det hadde de ikke bedt meg forklare noe om systemet innad i EU. "Ta det med ro. De som blir praktikanter her vil få en grundig innføring i EU, EØS og EFTA," forsikret de meg om.

Deretter ventet en skriveprøve. Den ble tilsendt til meg fredag, tre dager senere. Klokken 10 fikk jeg oppgaven, og den skulle gjøre ila en time. Her skulle jeg oversette og skrive om en nyhet fra engelsk til norsk om EU-parlamentets resolusjon om de arktiske nordområdene. Ikke et område jeg kjenner så godt til, men absolutt interessant. Jeg har oversatt mange feltrapporter fra da jeg var praktikant i Leger uten grenser, samt skrevet mange artikler i mitt liv som journalist. Dermed følte jeg at taklet oppgaven greit, det var mer intervjuet jeg var redd hadde svekket mulighetene mine. At det varte mye kortere enn tenkt, fikk meg til å angre på at jeg ikke hadde sagt mer om meg selv, at jeg burde brukt tiden bedre på å snakke mer om det jeg ville gjøre og få frem alle sidene av meg selv.

Ventetiden som fulgte i uken etter var helt forferdelig. Jeg fikk inntrykk at de ville gi meg beskjed mandag eller tirsdag, siden de sa "Du hører fra oss over helgen". Jeg tittet masse på telefonen og klarte knapt å konsentere meg om pensumlesingen. Ingen ringte. Jeg sukket. Bestemte meg for å fokusere på det positive: Jeg hadde blitt innkalt som én av mange søkere, det var stort bare å ha kommet så langt! Om jeg ikke skulle få stillingen, kunne jeg heller glede meg over å lete etter tema for masteroppgaven, som ville bli vel så spennnede. Så egentlig var det jo dette jeg hadde innstilt meg på, og jeg ventet bare på den bekreftende typiske e-posten: "Takk for at du søkte hos oss. Stillingene er nå besatt og vi må beklage at det dessverre ikke ble deg denne gangen. Vi ønsker deg lykke til videre i livet". Etter å ha fått denne e-posten x-antall ganger siste året, har jeg blitt vant til å lese disse i kanonfart.

Men så feil kan man ta! Fredag morgen, én uke etter skriveprøven, kom den gledelige meldingen - i en e-post. WHAT? Jeg hadde jo forventet svar per telefon, derfor jeg var så overrasket. Kunne det være en feil? Var det ikke 1.april da? Nei, det var i morgen... Hoppende glad der jeg satt på jobb sendte jeg snaps til alle mine nærmeste venner og familie. Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg var så glad for noe.

Oppsummert Moralen etter alle disse årene med slit og arbeid: gi aldri opp! Avslagene gjør oss sterkere og de færreste går gjennom livet uten avslag. Jeg håper du vil følge meg på min reise til Brussel de neste fem månedene. Det blir et nytt utenlandseventyr, men nå i arbeidsform. Jeg vet enda ikke hvor jeg skal bo og hvordan ting kommer til å bli, men jeg vet at jeg skal bo i Belgias hovedstad, som er perfekt for en som elsker sjokolade, pommes frites og politikk. Det er bare en kort togtur unna gode venner i England, Frankrike, Tyskland, Nederland, Tsjekkia. Arbeidsplassen min skal være Norway House, Norges største utenriksstasjon! Jeg skal ta i mot regjeringsbesøk, og siden praktikantoppholdet begynner rundt stortingsvalget kan det skje mange endringer! Jeg gleder meg til å bo i en by der jeg kan få praktisert fransken min og gleder meg til å sitte på en kafé midt på La Grand-Place og lese en klassisk roman mens jeg nytter en café au lait. Jeg drømmer allerede fra lesesalen her på Blindern, derfor måtte jeg like godt skrive et blogginnlegg om det - fem måneder i forveien.

Ja, for det er fortsatt fem måneder igjen til jeg flytter, og enda gjenstår påske, to eksamener, flytting, reiser, sommer, avsluttende KU-arbeid, noen journalistoppdrag og sikkert enormt masse papirarbeid. Så jeg må nok fortsette med å klype meg selv i armen til jeg i september endelig kan si: Bon soir, Brussel!